Vi kan i grunnen gå rett på sak, siden dette er kjent nytt for de fleste. Etter valgkampen mellom Hillary Clinton og Donald Trump, er det mange som føler en enorm skuffelse, og som ikke føler seg i stand til å leve med resultatet av valgkampen.
Grunnene til dette er flere, men hovedårsaken til at valget av Trump blir møtt med en gedigen vantro, er måten pressen dekket valgkampen på. De av oss som fulgte med merket hvordan pressen hadde en merkbar slagside og favoriserte Hillary Clinton. De spådde regelrett hennes seier, mens Trump ble framstilt som om han ville tape, og som djevelen selv.
Løgnene og overdrivelsene gikk begge veier, men den etablerte pressen ble på mange måter Clinton-kampanjens forlengede arm. Sosial media var i så måte mer demokratisk. Det vil si, alle som ønsker å publisere noe, får publisert.
Ett ønske om kontroll og sensur?
Siden skuffelsen som skrevet var stor, og troen på seg selv, og de egne fordommene er noe som sitter i alle, så letes det i disse dagene etter syndebukker, som kan forklare hvorfor velgerne var ‘så dumme’, og dermed valgte feil. Algoritmene til Google og Facebook har fått skylden for dette, siden disse tjener som et ‘ekkokammer’ som kun gir brukerne det de ønsker og se. Med muligheten for å blokkere alt innhold, og alle folk som man ikke liker, er dette ikke noe under.
Ett ønske om å forandre dette, er også problematisk, sidene det øyeblikkelig inkluderer sensur og øvrighetens kontroll over Internett og innhold, eller en skjerping av denne kontrollen.
Forfølger man resonnementet, kommer man også frem til den logiske bristen, i jakten på syndebukken. Siden det er folk som fremmer eller undertrykker innholdet, er det egentlig folk som det er noe ‘galt’ med. Folk liker nemlig innhold som overensstemmer med egne fordommer, eller deres tro, slik at de kan føle seg bekreftet. Det er derfor noen velger Aftenposten, mens andre velger Klassekampen. Ett ønske om å forandre dette, er med det ett ønske om total kontroll over den allmenne diskusjonen.